En sådan ’grænsejarl’ kræver en overordnet administrativ funktion.
Definitivt. Dessuten krever det en høyere adel.
Jarle-tittelen er ikke en stillignstittel man kan "oppkaste seg" seg selv til. Ej heler kunne man utpekes til hertig, jarl eller karl - like lite som man kunne drive kampanjer for å bli landets neste statschef. Innen det 'adlige monarki' går de konstutionelle funktioner etter 'byrd' - vilket er noe man fødtes med, precis som arveprinser, hertuger og odelsbønder. I det gamle ættesystem var kongen en forutsetning for å skape nye hertuger - en til hver region av faderens rike. Region og reges har felles basis - i samme historiske realitet, kalt polis eller 'politisk centrum'.
I hver sin gren/region - fra dette polis - kunne så hertugene/duces gå som stam-fader Kongens ut-løpere, hver til sin region og der sette nye jarler til verden. Enbart på denne måte kunne en og samme æt bre seg over et større område og få regionene till å henge sammen - i et og samme regnum.
Fra regionens centrum kunne så hertugens poder - jarlene (comes) - bli herrer i hvert sitt herred (vicus).
Deres sønner ble så klassifisert som 'karle' og bli nye odelsbønder - og på herredets respektive 'gårder' - och der gi liv til en ny generation av gårdsfolk, også kalt 'husfolk' eller treler. På den måte kunne man opprettholde kontinuiteten i samfundet og - som en æt - effektivt og balansert befolke og kultivere ett større område av de gamle, arktiske ødemarker. Gennom dette systemet holdt n hele tiden kontroll på befolkningens størrelse - og jarlens fremste oppgave var å skjøtte balansen mellom ressurser, primærproduksjon og befolkningsmengde. Bondens sønner, trellene, fikk dermed la være å sette barn til verden, såfremt man ville bevare dette system. Neste bonde og far på gården
måtte dermed komme fra herredets høvding, alltså jarlen selv. På den måte var alle alltid med i ett fellesskap - "alle på en hånd" - i fem ledd fra Konge til Træl.
Utover dette kunne jarlene få ett større antal sønner og døttre som ble "karer og kjerringer", hvis oppgave gjerne var av ektern karakter. Å bygge opp en hær av frie, storvokste karer tok alltså sin tid - så lenge man ikke var blant de aggressive krigsherrer - som kunne erobre, tvangsutskrive, plyndre og betale de leiemordere som fantes tilgjegnelig. Når den slagfærdige Karl Martell vokste til maktens tinder var det fordi han effektivt kunne finansiere sine stående hær og rekruttere nye leiemordere gjennom å erobre stadig nye kulturfolk, hvor større samlinger av gammel kunst i edle metaller fortsatt lå akkumulert i hus og haller, helligdommer og kulturbygg.
Im-per-a-tor Caesar hadde jo vist vei med galler-krigen. Siden ble kleptokratiet videreført med karolingere og deres etterkommere i Rom, Madrid og Lissabon - hvorfra con-ques-ta-tor-ene kunne fortsette plyndringsøkonomien - genom å utrydde de gamle civilisasjner i Syd-Amerika. Derimellom ligger erobringen, utplyndringen og decimeringen av Nord-Europas og Skandinavias gamle hov, haller, aler og kammre. I følge moderna forskere var denne erobring like lønnsom, grusom og ødeleggende som erobringen av Syd-Amerika (Sic!). Det har man en slem tendens til helt å glemme når romertid og vikingtid skal beskrives...
---
Ellers fortalte vel runestenene fra Syd-Jylland også noget om Hoves og Odinkarrs opphav? Husker jeg ikke feil var denne Odinkar søn av en kongsdatter, alltså en hertuginne (ducess). I såfall burde der være en regent/reges/rex i nærheten.
Jeg synes å huske att allerede Tacitus nevner en del 'duces' (dux) blant stammene nord og øst for Limes.
Nevner han ikke en reges (rex) også?! 