Kan du finde et link el. lign om det sagn? Vi ved, at Knud Lavard huserede i området.
Her er hvad den danske encyklopædi siger om Oldenborg.
Man har en eldre 'uradel' i Billung - hvorfra Harald og hans allierede lyktes med å skape en allianse med de venderne som etter Karl d. Stores tid hadde stått på karolingeres side og fått erstatte den saksiske adel etter blodbadene på slutten av 700-tallet. -
Med Mistivojs opprør mot kejsermakten ble således kysten av Billung (Mecklenburg/Vor-Pommern) igjen en del av det danske domene. Heri inkludert Jomsborg - hvor man kunne rekruttere såval billunger som andre vendere til krigstjeneste.
Dessuten var fortsatt den gamle Lodbrokalliansen og Lejre i full vigør. Med vendisk støtte fra øst og skandianvisk hjelp nordfra ble det under Haralds tid (igjen) mobilisert til en større offensiv mot de franko-romanske okkupanter av Frisland, Holstein og Saksland.
I følge Ynglingasagan var såvel Harald II Eriksson av Norge som hans nevø Olov Bjørnsson av Sverige meget viktige allierte. Sammen mobiliserte de ressurser fra hele den skandianviska halvøy, helt nord i Hvitehavet - for å etablere de stridskrefter som reises kunne. Ifølge sagnet om "Styrbjørn Sveakappe" - Olofs sønn og Bjørn Jernsides sønne-sønn - seilte Styr-Bjørn, ca. år 970, sansynligvis fra Birka i Mälaren, med 60 skip til Jomsborg - på grensen av danskenes gamle domener i øst.
Kampen mot den frankiske fare og den katolske mare var mao. et felles-nordisk anliggende - som ble støttet av såvel baltiske vendere (fenno-ugrer), som den ennå hedenske Vladmir av Novgorod. Antagelig var denne støtten avgjørende for å få de slaviske venderne til å bryte sin gamle lydighet til den katolske kejser.
Kampen om Holstein var åpenbart av stor strategisk betydning, både militært og politisk. Hadde man klart å drive de franko-romanske okkupanter ut av Holstein ville det ha vært et sviende slag mot de katolske okkupanter og forandret den militær-politiske situasjon i Nord-Europa. Med vendernes videre støtte kunne man deretter ha klart å kvitte seg med de katolske koloniherrer i Saxen og Frisland. I så fall ville den katolske makt i Nord-Europa blitt radikalt svekket og sogar Hessen som Thüringen stått for fall.
Slik gikk det som kjent ikke - hvorfor det neste kapittel i sagaen om "Harald Rex Taner" ble hetende "Danevirke". Da hadde venderne måtte vende kappen etter vinden igjen - hvorfor de nå fikk stå på den karolingske side av fronten - som 'gode katolikker' til tross for sitt 'gresk-ortodokse' tungemål.
Innen den tid hadde altså den nordiske alliansen bak Harald en midlertidig framgang. Når Oldenburg-ættens rette overhode kan gjenforenes med ættens opprinnelsested og gamle hovedsæte hadde det tydligvis en stor betydning, såvel social-politisk som real-politisk. Det er derfor ingen større spekulation å anse det aktuelle fund som en
'minnemynt'. Den er tydligvis preget i det som skulle bli høydepunktet i Haralds regjeringstid. Myntens åtteleggede symbolikk spiller som sagt på det oktogonale - hvilket understreker at Gorms sønn er det rettmessige sentrum av de germanske jordbrukeres gamle ættefellesskap - og historiske suverenitet.
Fundet har med ett blevet en meget viktig brikke i det pusslespill som omgir Harald Gormssons dramatiske regjeringsperiode, da kampen om Nord-Europa og Russland, mellom de nordlige monarkier og de sydlige teokratier, gikk mot sin endelige avslutning.
