Det har jeg forsøgt at fremhæve flere gange. Det er samme ætter der har kontrol med begge sider af Vesterhavet/Norgeshavet.
"De fremmede" er klosteret og dets munke.
Klostre og klosterskoler etablerede seg allerede under romer-tiden, spesiellt i England. I Irland kunde de sogar overleve vest-roms fall, ettersom Irland hade selvstyre og ikke blev del i de kriger som foregikk romernes retur fra de brittiske øyer. Derfor har irene de rikeste oldtidsminner fra det gamle, arianske "klostervesnet", der solhjulet/solkorset fortsatt anventes som symbol - hvorfor de nå kalles "keltiske kors".
Det "NYE" er at disse klostre nå får lyde under romersk overhøyhet, ettersom Mercia allierer seg med de romerske slavehandlere og innfører romerkse sølvpenger. Når Offa og Karl d. Store får makten på hver sin side av kanalen ser man sogar att deres myntverdier forenes - og veksles 1:1. Dermed skapes ett handelsmonompol, basert på en mynt-økonomi, der sakte men sikkert bringer den gamle byttehandel (etter gamle, regionale handelstradisjoner) til opphør - ettersom "kongens mynt" nå skal prioriteres av enhver der vi fortsette som handelsmand.
Likeartede direktiver blir så inført i det gamle klostervesen. Etter at den romerske "missionsbefaling" fikk feste i England (600-tallet) ble det omsider den NYE kristne tro, efter den romerske skole, kallet katolicismen, som skulle innføres. Dermed fikk den historiske og humane arianismen vike, for en skole som utviklet intelektuell ensretning og kulturell degresjon - som ett aktivt redksap i en imperialistisk politikk, der de lavere og provinsielle skal
producere så de opphøyede og centrale kan konsumere - alt hva hjertet måtte begjære.
Dette finner man naturligvis ikke beskrevet i den katolske bibel, der det tvert imot står att "
Vi er alle like, i Guds øyne". Problemet er naturligvis att denne kirkes ord ikke er annet enn "store ord og fet flesk". Ett millenium senere kan vi endelig forstå at dogmets kjerne hviler på forutsetningen att "noen er
likere enn andre".
Oplysningerne er kommet fra indbyggerne i Lindisfarne bygd på fastlandet, helt frivilligt. England er hjemmebanen helt frem til og med Slaget ved Hastings. Ætterne fra Norge har bedre styr på de nordlige øer og Skotland. Ætterne fra Danmark/Skåne har styr på alt hvad der rører sig i England, Friesland, Saxland og Normandiet.
Tiltredes.
De mindre øyene i N-Atlantern befolkes lenge før jernaldern - fra Skandinavias vestre kyst, der den atlantiske båtbyggerkunst har sine hovedsæter. Deres teknologi exporteres till Shetland, Skottland og Irland, der samme båtkultur fortsatt kan ses på gamle traditioner og funn. Forbindelserne er altså meget gamle og kan knyttes til Picterne, hvilket er ett romersk navn på den oversjøiske båt- og fiskekultur.
De jordbrukende skotter kan troligvis knyttes direkte til den skandinaviske - alltså svenske - jordbrukskultur der vekselbruk på fjellbeiter er en del av premissgrundlaget. Yngligasagen beskriver sogar at skottene soknet till Uppsala, hvor de med jevne mellomrum fikk møte 'skotte-kongen'.
Danskenes kontinentale jordbruk ble derimot den rådene form i "the meadowlands" og søndre England - der åpne heder og midlere klima gir beiteland til større dyr og faste besettninger.
Innen romertiden hade alltså Danmark en primær rolle som økonomisk, kulturell og etnisk partner med de brittiske bønder. Samme type realtion hade man sogar mellom Danmark og Frankrike. Caesars angrep på de s.k. "keltiske stammer" var således ett angrep på m.e.m. nære slektninger av de jydske och tydske bønder. Når katastrofen så nådde England var det naturligvis ett hårdt slag for den handel og vandel som intill romertiden hade utviklet seg mellom Østersjøen og Irskesjøen.