Adils, at dømme efter den bog jeg refererer her, så var krigstidsarkæologien i Tyskland sin egen censor. Hvis det, man fandt svarede til de germanske drømme og forventninger - så blev det offentliggjort. Hvis ikke, så forblev det i skufferne.
Dette var standard procedyre i en række land på den tid.
I den katolske værden blev der ikke kopiert ett søkort fra arkiverne såfremt det ikke var klarert i kardinalernes rækker. Under Sovjetstaten inter-nasjonale sosialisme var samme censur effektiv fra 1918. I Tyskland - som skulle være Sovjet-statens motvægt i "kampen om fremtiden" - trådte censuren først iverk 1931-32. "Att klippe Trotskij ut av historiebøkerne" er formodentlig et uttryk vi alle kjenner til. Traditionen med at skrive om historien är jo jevngammel med religionerene, der omskriver de gamle myter g anvender mirakler for at beskrive historien som den ønskes lest, av en nyskåren makt-elite med blodige hender.
Social-darwinismen og teorien om "herrefolket" var heller ikke et uttryk for noe specifikt tyskt, germansk eller "nasjonal-sosialistisk". Disse oppfatninger var allerede på plass i det europeiske kulturliv, fra London til Roma, da 1. verdenskrig endelig brøt en 105 år gammel fred mellom de europeiske kongedømmer -hvoretter man kunne produsere nye republkker og dito diktaturer - i hele Europa.
Nå hører man stadig at nasjonalisme - ikke minst nasjonalsosialsime - er noget man skal vokte seg meget vel for. Det skal man ikke bestride, men blott minne om at de to elemeter der gjorde nazismen farlig var dens sosial-darwinistiske grundholdning, der dengang førte til rasisme - samt den akademiske ensretting som alltid følger i kjølvannet av politisk censur og politisk styrte budgetter.
Når staten eier allt så lystrer man staten - med mindre man klarer å ta seg utenlands, før man havner i gulag. En fri akademi eksisterer alltså ikke uten garantert frihet fra de politiske processer. De tyskere som degang studerte eller arbeidet med arkeologi var ikke meget annerleds en de der studerte medicin, biologi eller odontologi. De ble alle akive støttespillere for den nasjonalsosialistiske stat - hvad de så en mente om saken. Som statsansatt arkeolog gjør man naturligvis sitt arbeide - og så liker sansnligvis å bli verdsatt for sin insats. Ble man invitert til et nmedlemsskap i Partiet sa man ikke nei, hverken i det brune Tyskland eller det røde Sovjet.
Arkeologenes partimedlemsskap er altså ikke noe vi kan holde imot dem, da det i grunnen ikke sier noe om deres grunleggende moral eller filosofi. Det eneste vi vet for sikkert er at de bodde, arbeidetog levde i et samfunn der man fikk rationalisere till dels strengt med sitt spontane uttrykksbehov - med mindre man var ansett som lojal mot "partiets linje" og "statens interesser". Et NS-medlemsskap kunne alltså, likt et medlemsskap i Kommunistpartiet, Socialdemokratiet eller Liberalerne - ses som en pragmatisk nødvendighet for ens karriære - og knapt noget andet.