Det skulle varit opraktiskt att frakta alla dessa ek-stockar från Oslo till Tröndelag. Då 'fraktar' man häller båtbyggarna...
'Världens nordligaste' skog av "Tors träd" - eken - växer nu förtiden vid Tingvoll, just söder om gränsen mellan landskapen Möre och Tröndelag. I själva Trondheimsfjorden finns också gott om ek och ask på större gårdar, där man vårdar träden. I norsk litteratur anges numer 'Trondheimsfjorden' som ekens nordligaste växtson.
Dom senare år har man haft ek, ask och alm i urvalda 'klimat-fickor' ända upp till gränsen mot Nordland. I Namdalen har man vårdat träd från en lokal, relikt alm-stam, samt importerad ek och ask - dom senaste 20 år.
Man kan ofta överraskas av vad landskapens värmefickor kan erbjuda av växtlighet, även på dessa breddgrader. (Halvön Sömna i skärgården på södra Helgeland har sen 70-talet haft världens nordligaste matvete.)
Innan köldperioden 1350-1800 får man tro att det fanns godt om ek i Trondheimsfjorden - och fjordarna på Möre. Namn som Eikr(h)em på Nord-Møre törs vitna om gamla ekskogar.
Går man ytterligare bakåt i tid - till äldre järnålder och bronsålder - anger kurvorna att klimatet var ännu bättre. Den gång växte det ek, alm och hassel ända upp till värmefickorna just norr om Lofoten. Traditionen att bygga båtar i ek tycks ha haft ett grundlag även i norra delen av Mellan-Norge.
Som ett apropå återges myten om "Tors träd" och övergången till dom nya seder som intog Norden efter fornkulturens fall. Osp = Asp.
EIKETREET OG OSPTREET
(En «legende» gengitt av Jo Tenfjord)
To store trær sto sammen ved veikanten En dag kom noen tømmermenn og ville hogge. Først tok de fatt på eiketreet. Men eika gjorde seg fast og hard.
– Jeg vil ikke tjene disse karene, sa eiketreet.
– De arbeider for han som hersker over soldatene, og jeg
vet ikke hva de skal bruke veden til.
– Men det er jo han som har makten, sa ospetreet. – Han
er rik og stolt. Du kan bli til noe fint.
– Jeg vil ikke, sa eika og gjorde seg enda hardere.
Tømmermennene måtte gi seg. De gikk i stedet bort til ospetreet. Og ospen ville gjerne ende som noe fornemt i en prektig sal. Det gjorde seg lett i veden. Så hogg tømmermennene treet og fraktet det bort. Det gikk et år. Der ospetreet hadde stått, sprang grønne
små busker opp. Røttene til treet kom med nye skudd. En dag dro et underlig følge forbi. Inne i en flokk med soldater gikk en bøyd mann som bar på et stort kors. Etterpå kom en folkehop som ropte og skrek.
Det suste i bladene på eika. Den syntes å dra kjensel på noe. Følget dro videre, opp en lang bakke. Øverst ved åskammen ble mannen lagt på korset. Helt ned til dalen hørtes hammerslagene da han ble spikret til det. Så ble korset reist. Med ett mørknet himmelen, og tordenen rullet. Løvet på ospebuskene tok til å skjelve. Siden har alle ospeblad til alle tider og i alle land dirret og bevet - og ikke visst sin arme råd...