Touche. "Civis Aldinburg" naturligvis.
Det finnes et sagn om et 'Oldenborg' som det opprinnelige sete for den danske (germanske) kongeætt, med Brandenborg og Gottorp som de nærmeste len/hertugsæter.
I såfall bør mynten stamme fra Haralds tidlige regeringstid, da han en stakket stund klarer å gjenerobre deler av det forlorne Holstein. Myntens oktogonale signatur og (angivelige) forgylling kan også tyde på at den er en før-kristen foreteelse - i direkte opposition til det 'oktogonale' ('verdensherskende') imperium i Rom og Achen.
Her en meget sjældent praktstykke fra det samme område og den samme heraldiske tradition, brakt till Italien under Otto II's tid.
I denne ser vi oktogonens kvinnelige paralell, hexagonen - forsynt med perledekkede kuler, perlekledde barokkperler, perlerader, pyramider og joniske spiraler - som dekor for 7 edelsten (stjerner/terner).
http://www.metmuseum.org/collection/the-collection-online/search/465119?rpp=60&pg=100&ao=on&ft=%2A&what=Jewelry&pos=5978 Heksagonens bæres altså av de 6, med mittpunktet som den 7, medens okotgonen består av de 8, som bærer den 9. Hesten med de 8 ben er alltså ett uttrykk for præcis den samme symbolikk, for ikke å si "bærekraft".
Begge disse grunnformer av den fullkommene cirkel tilhører altså et heraldisk symbolspråk som man kjenner fra såvel jernalderns som bronsealders politiske symbolspråk. Samt fra de gamle mytologier, ikke at forglemme.
Når en dansk mynt så utstedes i guld - "gudenes metall" - er det i direkte konflikt med den "hellige kejsermakt". I romersk tradisjon var utstedelse av gullmynt enbart forbeholdt kejsertronen - hvis bevis for sin politiske allmakt var rætten til å bli titulert som 'gud' - og slå mynt i det heligste av alle metaller. Under karolingernes tid fikk man dele på privilegerne, der Rom fikk hånd om Oktogonen (Allmaktens symbol) og den "Hellige Stol" - medens karolingerne fikk råde over Allmaktens (Oktogonens) værdslige rikedomme, med eneræt till "Det Hellige Guld".
Man kan alltså forklare hvorfor man under og etter vikingtid smeltet om en række av de gjænstander som fra antikkens tid hadde båret de samme symboler og værdier blant antikkens europeere og skandinaver. Det besmykkede heksagonet tilhører også denne håntverkstradisjon - kjent fra den før-katolske kultur og Europas nord-vestlige hjørne. Otto IIs enestående prakstykke stammer altså - etter all sansynlighet - fra den nordre del av dagens Tyskland. At hedendommens symboluttrykk her har overlevet i katolsk eje, kan sannsynligvis tilskrives håntværkets formidable kvaliteter.
