Da Olof Skottekonge fikk overta i Uppsala var Sverige fortsatt hedensk, men etter den katolske indmarsj i Danmark var den forestående "kristning" kun et sprørsmål om tid. Etter at Ottos, Poppos og Burislavs sverddrager, Olav Tryggvasson, hadde kuppet makten i Norge kom også svearne i en meget vanskelig skvis.
Etter Danmarks fald og den russiske ynglinga-ættens allianse med¨Øst-Rom ( Konstantinopel) må også svenskenes konge bøye kne for overmakten og ta den ydmykende vei til døpefonten. Gjennom å søke en diplomatisk løsning med den engelske 'kristkirke', via kollega Svein i Danmark, klarer Olof å sukkre pillen gjennom å inviterer engelske biskopper.
Dermed unngår man at den norske renegaten, den keisertro Olav Tryggvasson, kan erobre og plyndre vendernes gamle og 'grunnrike' hovedsæte - hvilket Âgrip kaller. Jmfr. Adams fjerde bok om 'øyene i havet' der samme område kalles 'Vinland'. Begge referanser må forstås som det "Vinlandt" man finner på 1700-tallets hollandske kart over Finskebukta og Finland.
Begynnelsen på slutten av det gamle Norden kommer imidlertid 25 år senere - etter at Knut d. Store hadde blitt Gullfotens tjener, kvittet seg med de gjenværende motstandsmenn i nord og lagt hele England, Danmark og Norge inn blant kejserens lydriker. De forjettede guldskatter i Vinland (Finland) klarer han dog ikke at erobre, takket være de gjenværende motstandskræfter i Sverige og Norge - der i alliance klarer å stanse Knuts ved Helgeå, 1026.
Under Svein Ulfssons tid lykkes det imidlertid krigerpaven Leo IX å samle den danske-engelske skipsflåte i Vismar-bukten, hvorfra de kan skipe 30.000 av central-Europas rammeste legionærer efter den svenske kyst til "hyperboreernes land" - dvs. Åland og Finløand. Underveis får man veiledning av "den blinde Jakov" - dvs. svenskens kristne prins Anund Jakob - som med de utplasserte biskopper i Sverige kan garantere for den frie passage nord til 'gøtenes gamle Birka' (Åland) og ind i det antike Nordens kulturhistoriske centrum og siste fæste - det sagnomsuste "Hyperborea", der de gamle idoler, aserne bodde - i det krøssus-rike Vinland.
Dette er sommeren 1050 - og hendelsene som fulgte kan man ennå ikke snakke høyt om - av en eller annen grund. Skildringen av det siste og skjæbnesvangre destruktionen av det historiske Asgård og Nordens antikke kunskapskultur er imidlertid bevart i diverse berettelser, nedtegnet og bevart på øyene vest i havet, der den katolske middelalder-censur ikke rakk helt til. Av den grund kan vi fortsatt læse om et historisk holocaust - der Vinlands (Syd-Finlands) gamle, hellige grænser krænkes, Asgård brændes og alle templer og bygg jevnes med jorden. Hændelsen omtales i Voluspå og andre bundne diktverk som 'ragnarok - der "Rum driver (seiler) østad, med rovsultne mænd" og "Surt rammer med svidende ild - og blodige sverd der blinker i solen".
Etter at det hele er over hadde også den naive Anund mistet både hird og liv, hvorfor det passet bra at han i de historiske annaler fikk bære skammen. Av den grunn fikk han økenavn som "den blinde" (russisk), "kullbrenner" (vest-gøtaloven) og "helbrenner" (finsk). Undertiden hadde imidlertid den katolske ekspedisjon blitt kjent i Sverige - hvorfor det oppsto ett folkeopprør mot de katolske kirker og æmbetsmænd i landet. Av den grund fikk biskopene som hadde tatt del i dette albigenser-tog - og sørget for at ingen svenske vittner kom levende hjem - rømt Sverige og tatt tilflukt sør om Skåne. Derfor fikk den svenske 'hedendom' en kort renesanse, under den anti-katolske Emund Gamle, 1050-61.
