Ved freds-slutningen ved Ejderen år 811 (Annales Regni Francorum 741- 829. s. 400-11) fortælles følgende –
Der mødtes 12 mænd og vidner fra hver af parterne ved Ejderen - og der kan trækkes en parallel til Landamäri I. Konceptet for de to møder er ens og var måden, hvorpå man indgik aftaler i 800- og 900-tallet. Læg mærke til sætningen ”ret og sædvane med indbyrdes aflagte eder”.
Stormændene på frankisk side var:
”greverne Walach, Bernhards søn, Burchard, Unroc, Uodo, Meginhard, Bernhard, Egbert, Theoteri, Abo, Osdag, Wigman”;
Fra ”danernes” side (de parte vero Danorum):
”især Hemmings brødre, Hankwin, Angandeo, dernæst andre ansete landsmænd (deinde cetreri honorabiles inter suos viri) Osfrid med tilnavnet Turdimulo, Warstein, Suomi, Urm, endnu en Osfrid, søn af Helge, Osfrid fra Skåne (de Sconaove), Hebbi og Aowin".
Der er flere østskandinaviske navne som Turdimulo, Suomi og Helge. Så er der Osfrid fra Skåne og Warstein (der kan oversættes til Øystein), der i h.t. de islandske krøniker regerede ca. år 814 i Viken ved Oslofjorden. Interessant er det, at personen Øystein i Ynglingatals slægtsrække optræder hierarkisk på samme tidspunkt som de frankiske annaler nævner ham.
Det østlige innslag tør bekræfte den nordiske vikingtid var en allianse fra hele Østersjøen.
Det kan også forklare at det lille Danmark kunne stå imot den veldige 'aksemakt' der vokste fram under Karl Martell og Karl den Store - da en katolsk allianse tar fullstendig kontroll med nuv. Italia og Frankrike - hvorfra man kan erobre Bayern, Bøhmen, Mæhren og ta kontroll med venderne i Pommern.
Når Roms velde så kan vende blikket mot nord presser Karls landarme seg etterhvert fram til såvel Frisland som Slesien og Saxland. Etter 35 års krigføring står den franko-romanske arme ved Østersjøens bredder - og ikke engang "Odens vrede" (de østlige vendere) er deretter i stand til å stoppe Karl den stores erobringsplaner.
Under den tid Karls herjer i Saxland former de frie kongedømmer i nord den s.k. "Lodbrok-alliansen". Hvem der befinner seg i denne nordlige allianse er rimelig vel definert i beretningen om Bråvalla-slaget, hvorpå Sigurd Rings sønn Ragnar blir utsett til en felles 'hær-konge', med sete på det gamle samlingsstedet Lejre.
Lejre-kongenes funksjon er mao. å lede denne allianse, hvilket i første omgang konkretiserer seg i den mot-offensiv som organiseres under den danske kong Godfreds tid. Når de første, kjente mot-angrep organiseres er det derfor Danmarks utsatte grenser som forsvares - gjennom de 'berømte' aksjonene i England og (den noe mindre kjente) frigjøringen av Frisland.
Når karolingere og pavekirke år 800 kan stadfeste det 'tysk-romerske riket' er grensen mellom de katolske besittelser og de frie kongedømmer flyttet fra (dagens) Frankrike/Be-Ne-Lux til kystene av Nordsjøen og Østersjøen - fra Frisland i vest til Pommern i øst.
Etter de "skjellungske slag" mot katolske forposter i England og Frisland lykkes det de nordiske 'vigmenn' (vicmannos, vikingos) å stagge den franko-romanske erobringsbølge. Da Karl innser at 'nordmennene' har forent sine krefter - oppgradert sine festningsverk og utviklet nye, teknisk overlegne sjøstridskrefter - innser han at de nordiske motangrep med ett har blitt farlig effektive.
Dermed stoppes de katolske planer om å erobre det gamle danske kongesete. Da forhandlingene kom i stand var Slesvig-Holstein den aktuelle demarkasjonslinje, hvorfor lavlandet i Slesien (og datidens vannveier mellom Nordjøen og Østersjøen) blir den nye grense mellom de gjenværende, parlamentariske kongedømmer i nord og det voksende, monoteistiske pavedømmet i sør.
