Til forskejll fra den svenske ledungen ved Jomsbrog undslapp den norske ledungsledelsen med forskrekkelsen, hvorefter Håkon Jarl seilte ind i Øresund og "holdt hov på gammelt vis" sammen med öst-göterne. Deretter overlevnet han sine skip til svenskekongen og tok hjem over lnd - vilket fikk de katoslke strateger og de "kristnede" jomsvikinger till at tro at Norge nå lå forsvarsløst fra søsiden. Denne krigslist førte til Håkon Jarl kunde utkalle den andre halvdel av den norske leidangen, samt hjemmestyrkene (landsværnet) og mobilisere 120 nye skip til møte i Hjørundavåg, 986, hvor man får en "halv" revansje og undgår at den katolske ledung kan fortysette soine erobringer i Østersjøen, ettersom den svenske forsvarsstyrke hadde lidd ett større tap og de svenske, fisnke og baltiske helligdommer og skattkamre lå åpne for rov.
Dette nevnes tydligvis ikke i de skriftlige kilder - men avviklingen av svakongens fremste (kjente) flåtebase på Bjørkø i Mälarn - i just det aktuelle tidsrum - sier jo sitt. Andre slag av samme skjebnetunge karakter - inden den aktuele periode. I etterkant kan vi se att slaget om Danevirke representerte det siste relle slag i krigen om Norden - i dag kalt "vikingetiden". Etter dette er det kun et tidsspørsmål før Roms kejser - dvs. Dogen i Venedig - endelig kommer til å erobre Østersjøen og de nordiske kongedømmer. Det eneste Dogen underer på er hvorvidt han skal la ¨st-Europa falle under den østlige eller vestlige avdeling av hans "kristenhet".
Nå vet vi dessuten at denne kamp pågikk med såvel politiske som økonomiske og militære midler gjennom 300 år - fra Karl Martells angrep på frisere og saksere till Karl den Stores oppmarsj ved Danevirke og biskop og rikskansler Poppos den militære gjennombrudd 983-84. Tre år senere må skandinavernes nærmeste allierte, Gårdariket-Russland, søke en minnelig fred med regenten i Konstantinopel og det slaviske handels- og kirkevæsen.
Bemærk gjerne at den 'lydige overtro' vi nå kaller 'religion' representerer en tankegang man ikke finner hos de s.k. naturmennesker. Ei heller findes den i de før-kristne, norrøne versemål - kun i deres midderlalderske tolkninger og omskrivninger. Religion som begrep og social realitet er skapt under den romerske og kristne era - i takt med erobrernes behov for en politisk konstruert dogmatikk og diktatur - der de gamle minner og den gamle realisme må utryddes - ettersom minnet etter den gamle selvstendighet og/eller faktaorierntert naturfilosofi kan lede folk til ny motstand mot fremmede herrer, fremmede verdier, diktatur og slaveri. Da fungerer intet bedre enn en enkel hjernevask med en fundamentalistisk monokultur basert på "det overnaturliges faste grund".
Vi kan etterhvert oppsummere 'vikingtiden' som en motstandskamp mot et fremmed plutokrati og en korrupt kulturform. At den svenske hird og ders hærmenn satte livet til er ikke noe vi skal forundres over. Ei heller at de kongedømmer som faktisk eksisterte rund Nordsjøen og Østersjøen kunne samarbeide om handel og vandel gjennom flere tusen år - og alliere seg militært da "fremmde herrer" ville dem og ders adel til livet for å overta ders handelsmarkeder, 'konfiskere' deres nasjonalskatter, plyndre deres gravhøjer og legge deres folk "under òket" - dvs. som leilændinger, tjenere og frontsoldater - i fræmmede herrers tjeneste.
