Ny pragtudgave af Flatøybok

[Bornholm]

Det er hensigtsmæssigt, synes jeg, at alle læser, hvad den norske historiker dr.phil. Torgrim Titlestad havde at sige ved den reception, som afholdtes ved udgivelsen for en måned siden – han er hovedredaktør på den nye udgave og har stået i spidsen for en række meget kloge personer, og illustrationerne er meget flotte. Bogen er på 442 sider i stort format – det er kun Bind 1 – Kong Harald og Dronning Margrethe har skrevet forord, så det bliver simpelthen ikke større – her er hvad Titlestad sagde:

"Flatøybok er et verk som utrolig nok har måttet ligget i historiens mørke til denne dag. Da er det ikke bare å legge den nytrykte boka fra seg på bordet som om det var noe hverdagslig som skjer hver bokhøst: Den må omkranses av den høytidelighet som dette utgjør i vårt folks historie. Det slo meg at det mest naturlige ville være å ledsage verket med det mest sagapregede dikt i vår litteratur. Og jeg søkte gjennom min hukommelse som raskt festet seg ved Bjørnstjerne Bjørnsons bevingede dikt, Der ligger et land mot den evige sne."

Det ble første gang fremført under 17. mai-feiringen i Bergen i 1859. Da hadde den 27 år unge Bjørnson lansert ideen om å blåse nytt og sterkt liv i feiringen av nordmennenes 17. mai og frihetsgrunnlov. Med seg hadde han den 48 år gamle verdensberømte og folkekjære fiolinisten Ole Bull. Sammen flankerte de to høvdingene folketoget og jubelen som ingen ende ville ta. Senere på dagen talte Bjørnson ved konserten i byens teater. Klappsalvene ville heller ikke da opphøre, og Bjørnson grep ordet: ”I har hørt talen, nu skal jeg lese en fedrelandssang for Jer!” Og Bjørnsonspesialisten Edvard Hoem skriver i bind 1 av sin store Bjørnsonbiografi fra 2009, s. 196: ”Da går det heilt over styr for det feststemte publikummet. […] ovasjonane blir så overveldande at det ikkje vil stanse.”

Noe uker senere ble ”Der ligger et land mot den evige sne” videreutviklet i det som er Norges fedrelandssang, ”Ja, vi elsker dette landet”, en fedrelandssang som også er klart preget av sagatiden: ”… den saganatt som senker, drømme på vår jord.” Og i 155 år til dags dato har sagasangen ”Det ligger et land…” vært sunget og elsket land og strand rundt av nesten samtlige generasjoner. Jeg finner ikke noe mer ærbart dikt å åpne denne høytideligheten med enn Bjørnsons dikt."

Der er tale om Bind 1, og den er indbundet i skind med præg af vikingetidsfigurer og -ornamentik. En ordentlig mundfuld, som jeg følger op på senere, når jeg har læst på teksten.

 

[Bornholm]

Ganske kort:
Teksterne omhandler nordisk historie fra førkristen tid til slutningen af 1300-tallet.
"Man kan læse, at nordmændene nedstammer fra urfaderen Nor og det iskolde nord, og ikke fra Asien og den hedenske Odin, som Heimskringla fortæller."

[Boreas]

Nu heter det seg - i den samme Flatyebokens hovedstykke; "Hversu Noreg byggdist" - om brødrene Nor og Gor, som fra Finland reiste sydefter kysten, på leting efter sødsteren Goa. Deres felles opphav var den finske konge Fornjot.

Fornjot betyder 'forn-jotnen', dvs. 'gammel-jetten'. Dessuten er det en kenning ('heite') for Odin. Flateyboka tilbyder mao. ikke en alternativ forklaring på de nordiske folks ættegrener og kongehus, men heller et supplement og en konkretisering av Heimskringlas uklarheter.

Sammenligner man med Jordannes kommer det også der fram att opphavet till de nordiske folkegrupper - som dansker, svenker og goter - har et felles opphav med eller fra "Vinoviloth" eller "Fenni miltisimi".

Forøvrig ser man at Fornjots sønner får hver sin 'region', som 'riser' eller lensherrer - mens deres sønner får titelen jarler. Slik bredes altså en og samme æt utover det som skal bli "Norge" - som ett og samme folk. Av den grund heter dette avsnitt "Ættartavlur" - der temaet er nordmennenes (håleygenes, respektive raumernes) fellesskap og slektiskap - som to ættelinjer av samme rot (Fornjot).

Sammenligner man mytologien med moderne arkeolgi og genetikk kan man sogar tolke 'finner' som 'nordisk jægerstenalder' (hg F/U) hvorfra 'nordiske jordbrukerne' - kalt 'svensker' og 'dansker' (hg R/H) - er en (senere) sidegren. Ett lignende mønster kan man se mellom nordvest-Norge og syd-øst-Norge, i tråd med delingen av Norge mllom brødrene Nore og Gore.

I øst-norsk folklore var det "Dovre-gubben" - også kalt jotnene Svase og "Svase Finnekonge" - som var den initierende 'forn-jetten'; hvorfra den øst-norske ætten ble til.

Legenden er fortsatt levende og kjennes av de fleste norske barn, medens man i den voksne verden kan møte "Dovergubbens hall" som en restaurant i Oslo, såvel som et diktverk av Ibsen eller et opus av Grieg. Da den norske selvstendighetsærklæring og medfølgdene grunlov ble utformet år 1814 var mottoet til de norske patrioter og stormenn; "Evig og Tro - til Dovre falder". Ved senere anledninger, som under striden med den svenske riksdag 1903-1905 og under den tyske okkupasjon 1940-45, var det samme ordtaket igjen der som en ultimat lojalitetsed.

En av Titlestads bæste kolleger - religionshistoriker Gro Steinsland - har nætop gitt ut ett større verk om fenomenet "Dovre", der selv i dagens moderne Norge er en selvfølgelig del av landets geografiske og kulturelle identitet. Med boken "Dovre gjennom tusen år" viser professor Steinsland her hvordan begrepet, gestalten og  "Dovre" og "Dovregubben" - som en jætte, konge og/eller forfar (Noa-figur) - går som en rød tråd gjennom hele norgeshistorien.

http://www.akademika.no/dovrefjell-i-tusen-aar/steinsland-gro/9788241910715
http://www.nrk.no/ho/dovrefjell-som-nasjonalt-symbol-1.11721954

Peak-view: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Nasjonalfjellet-Dovre---myte-og-symbol-6358144.html

[Boreas]

Mer om middelaldernes nordiske geneologier:
http://arkeologi.blogspot.no/2011/02/fra-odin-til-giske.html

[Boreas]

Intressant artikel om hur Codius Regius och Flateyarboken överlevde:

In 1643 a Bishop called Brynjolf Sveinsson was given forty- five pieces of vellum containing poetry and prose from the heart of ancient Northern European indigenous culture. This collection is called The King’s Book (the Codex Regius in Latin). It is thought to have been written around 1270.

Between 1270 and 1643 the manuscript was hidden from public view, presumably to protect it from being destroyed by the new religion which arose from Rome. Who the family was that protected this manuscript for over three hundred years we don’t know, and nor do we know their tradition, but we can be sure that it would have been a treacherous secret to bear safely through the medieval centuries.

http://www.ancient-origins.net/myths-legends-europe/norse-legend-world-tree-yggdrasil-002680#sthash.6tzW6Qnu.dpuf