De få ovennævnte test peger på en tendens af mtDNA type Hg H. Spørgsmålet er, hvilken haplotype YDNA der korresponderer den mitokondrielle forbindelse?
Mt-DNA U/U2-U4-U5 finnes som sagt overalt i paleolitiske tester vi har fra det nordre Eurasia. Nå kunne Willerslev knytte y-dna R til mt-U. Dette stemmer vel med de yngre funn man har av y- og x-tester fra samme individ, der R1a og R1b følges av kvinner med U/T.
Etter istiden dukker også mt-dna H opp - sammen med mt U og mt T. Deres menn har nå y-dna G, I og R.
Forøvrig har de eldste forekomster av y-dna-gruppene I1, I2a og I2b også følge av U4 og U5 - jmfr. GK fra Gotland. Begge grupper - mt-dna
U/KT og
U/HV-gruppen - stammer altså fra det paleolitiske Europa.
De berømte kraniene fra Cro-Magnon i Frankrike har visstnok framvist U4 og T2b. Begge disse er funnet på Gotland, sammen med mt hg U2, U5 og V.
Forøvrig har man y-dna I1/I2 i de eldste tester fra Danmark, Sverige, Norge og Finland. Prosentuelt er vel denne gruppen størst på Gotland.
Med tiden blir såvel mt H som mt V vanlige grupper i veksling med U-gruppene - fra Spanien til Kazakstan, Kreta og Sverige.
De eldste eksempel av mutationen av mt HV (U*) er 23.000 og kommer fra Paglicca i Italien. Den eldste potensielle kandidat for en ren H-type kommer fra mesolitikum, er funnet i Portugal og definert som U4
eller H1b (Chandler 2006).
Den eldste sikre varianter av de rene H-typer som p.t. er funnet kommer fra Syrien og Tyrkiet og er ca. 8.000 år gamle. Fra Russland og Ukriana finnes 7.500 år gamle varianter av HV og
H.
Ellers er den eldste, rene mt
V, samt T2 og ett antall U2 og U5 funnet hos 4.800 gamle pastoralister omkring Ajvide på Gotland.
Den eldste kombinationer vi har - i ett og samme individ - av H/V og y-dna er 7.300 år gamle prøver fra Deerensburg, Tyskland - der kombinerer mito H/V og y-dna F* (GHIJK).
Ca. 7.000 år f.n. fantes i Cavellar Cave, Spania en mann med G2a til far og H1 til mor. På samme site fantes en serie G2a, med koner av hhv. mt.
H1, H3, U5, U/K1a og Tb2.
Samme patrilinjære fenomen ser man noen hundreår senere med et G2a-dynasti fra Treilles i Frankrike, ca 5000 f.n.
Intressant nok finner man også her to 'svenske' menn med y-dna I2a1, sammen med en kvinnelig H1 og en H3. Ellers fant man to 5.700 år gamle y-dna I2a1 fra megalit-kulturen i Villenuve-sur-Yvonne - hvor mødrene bar U/K respektive U/K1a
Forøvrig foreligger enkeltprøver av mt H på 6.500-7.000 år gamle funn fra Ungarn, Tyskland. 6.000-6.500 mt H er registrert i Spanien, Portugal og Tyskland. Den største varisjonsbredden synes - på denne tid - å foreligge i Tyskland, men her ligger ennå mye land upløyd. Funn fra det 6. millennium f.n. finnes mt. H over hele Eurasia, sammen med den eldre U og T - i den spanske og franske klokkebæger, såvel som de nordlige grop-, trakt-, kam- og snor-keramikere.
Ellers finner man gjerne mt. U og mt. H i de samme befolkninger - f. eks. blant jordbrukerne i Grekland, Levanten og Mesopotamien, Kazakstan og Altai - ca. 4.500 f.n. Samme sak 500-1000 år senere - på Sardinia, i Italia og i Russland.
Endelig ser vi at det uralske y-dna N har en fast forbindelse til mt-dna H - fra Ungarn til Baltikum og Finland.
I dagens verden er det nettopp i Finland at disse to gruppene har sin største kvotiens og sin største diffrensiering. Dernest finner man at dagens Finland har det største procentuelle inslag av mt U4/U5 som y-dna I2.
Finnenes genetiske bakgrunn kan mao. føres direkte tilbake til de haplotyper som eksisterte i Europa under istiden. At de samme grupper tar del i utviklingen fra de mesolitiske og neolitiske perioder - fra Skotland og Sverige til Sardinien og Sarmatien - burde ikke være spesiellt vidløftigt.
