If the victim moorland of Oberdorla had first 500 years a calm time with slow changes during its, then it through-lived now a wilder time with several destruction. After the victory that Hermunduren over those Chatten in the year 58 n.Chr. achieved the Heiligtum a new bloom time. Approximately 25 victim places developed around the lake at that time. The main cultapplied for a male triad (as well as a Schwertidol) and humans, cattle as well as other animalswere sacrificed. With the disappearing of the Hermunduren around 180 n.Chr. also the Heiligtum was given up. The new inhabitants of the environment established now a large rectangular umhegtes Heiligtum with a female Kantholzidol, which was worked according to gallorömischer kind. Beside this Idol, which oxen, Eber, deer and birds were sacrificed, also a Priesterin was buried. Obviously in the year 406 the whole plant in the course of the peoplemigration was destroyed. Afterwards existed for short time two schifförmige Heiligtümerwitha Pfahlidol with the head of a Hengstes and a goddess.MythologieThe literary certificationsare somewhat more multicolored however nevertheless meager. The Langobarde Paulus Diaconus told like the God father Wodan was outwitted by his Mrs. Frea and it so that Langobarden lent not only its name but also the victory. A look up-moving find offers the rune inscription on a booklet from north village, which calls the Gods Wodan and Wigi Þonar
Sammensetningene av guden Ull med -hov, -vin, -åker og -vang forteller oss mer om disse gamle bygdesentrene. De vitner om at der har det vært helligsteder, tempel eller fredlyste vanger og åkrer viet til guden Ull. Her kom folk i fra bygda sammen til gudedyrkning og kultus av ulike slag. Vi må tro disse viktige, religiøse midtpunktene var med på å skape de første organiserte bygder, "rike" (som Raumarike) og "land" (som Hordaland) i Norge.På samme viset ser de senere trønderske småfylkene ut til å være bygd opp omkring sentrale kultsteder, Lade i Strinda, Mære i Sparbu, Sakshaug på Inderøy, Haug i Verdal og Alstadghaug i Skogn. Her legger vi merke til haugen, som speiler seg i de tre siste navna, og som vi ennå kan se ved Alstadhaug, må ha spilt en stor rolle. Det har trolig vært gravhaugen til selve folkehøvdingen eller «kongen», som ga trygd og vern til senere ætter. Alle disse stedene som her er nevnt, har også i kristen tid blitt bygdesenter og kirkesteder....Mange av disse navnene er minne om offentlig gudedyrkning i sen hedensk tid, ofte kanskje med fast organiserte «hov-kretser»( Magnus Olsen). Her legger vi merke til at gårdsnavn som Hove, Hov og Torshov svært ofte også har blitt kristne kirkesteder og sognenavn i senere tid.
Ved de store hovedhov var der vel flere, som forrettede tjeneste, ikke bare mænd, men ogsaa kvinder. Qvinderne maa have spillet en ikke saa liden rolle i den gamle tempeltjeneste, skjønt sagaerne kun fortæller lidet derom. De kaldes „gydjer“ eller prestinder. Den første vikingekonge vi kender fra lrland hed Turgeis eller ’l’orgils. Han opslog sin bolig i Armagh, det helligste sted i Erin, og gjorde dom- kirken om til et hedensk tempel, hvor han selv var hovgode. Hans hustru hed Otta eller Aud. Hun bodde i Clonmacnois, den næst største helligdom i lrland. Der sad hun paa alteret i domkirken og gav sine „orakelsvar“, som det heder. Hun har altsaa forestaat blotene og fældet blotspaan. I Eddakvadet „Hyndluljod“ nævnes Frøyjs yndling Ottar unge, som tilhørte en mægtig æt paa Horda- land eller Rogaland. Hans mor kaldes Hledis gydje. Sagaerne nævner flere hovgydjer paa lsland, en gang endog en, som tog imod hovtold. Andre forrettede ved gudealteret. Torvald Vidførle søgte omkr. 98l at virke for kristen- dommen paa Island. Men han mødte modstand, især hos tempel-tjenerne.