Ibn Fadlands m fleras kvinnosyn- dold samhällskritik?

[Karlfredrik]

Arabiska källor brukar ibland, som hos Al Gâzâl, framställa nordiska kvinnor som starka och självständiga.
Nu tycks Ibn Fadlands bild av den turkmenska kvinnor vara snarlik, exempelvis kap 21, där kvinnorna var med under besöket hela tiden hos oguzerna.
Senare råkar araberna se en kvinna med naket underliv, så att de fick hålla för ansiktet och be Allah om förlåtelse,.
Då skrattar maken och frågar vad är bäst, en trogen naken hustru eller en beslöjad otogen.,

"hos dem är äktenskapsbrott okänt" (Ehebruch ist bei innen unbekannt)

skriver Ibn Fadlân i Zeki Aligi Togens översättning 1939
Är detta någon sorts dold samhällskritik från författarens sida (den ädla vindhustrun) eller represe nterar dessa endast en observation?

[Boreas]

"Frå tredje februar til den 14. Mai 1432 var vi i paradisets første krets, til skam og skjensel for Italias riker."


I april 1431 drog et veneziansk handelsskip lastet med vin, krydder, tøyer og andre kostbare varer fra Kreta med kurs for Flandern. Skuta kom ut for storm i Atlanteren og forliste. Etter en lang og strabasiøs ferd strandet en av livbåtene i januar 1432 på en ubebodd øy ytterst i Lofoten med 11 overlevende (av et mannskap på 68). Fiskerfamiliene gav italienerne pleie og omsorg. Stedets prest fungerte som tolk. I mai drog nordlendingene sørover mot Bergen med tørrfisk, og slik fikk italienerne skyss sørover. På grunn av politisk spente forhold dro de fra Trondheim mot Sverige, videre sørover til Vadstena, derfra til London og deretter mot Middelhavet. Lederen av denne ekspedisjonen, adelsmannen Pietro Querini, var blant de overlevende, og han skrev en beretning fra denne dramatiske og eventyrlige reisen.

Flyndren blir, siden den er så stor, partert og saltet, og slik er den god. I mai drar de så fra øya i en ganske stor båt på femti tønner, og lastet med fisk seiler de til et sted i Norge mer enn tusen mil borte kalt Berge (Bergen). Dit kommer det likeledes skip på tre hundre til tre hundre og femti tønner fra mange kanter, lastet med alle slags varer som frambringes i Tyskland, England, Skottland og Preussen, alt som trengs for å leve og kle seg. Og de som kommer med fisk (og det er en talløs mengde båter), bytter den i varer de behøver, for som nevnt kan de ikke dyrke noe der de bor. De verken har eller bruker noen slags mynt, så når de har byttet varer, reiser de tilbake. Men de passer alltid på å få med seg tilstrekklig brensel for hele året, og andre nødvendige ting.

Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker, og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på. Og dette var lett å se, for i samme rom der mann og hustru og barn lå og sov, der bodde også vi, og i vårt påsyn kledde de seg nakne når de skulle gå til sengs. Hver torsdag pleide de å ta badstu, og da kledde de av seg i huset, og gikk fullstendig nakne til badstuen et steinkast borte, der de blandet seg med mennene. De er (som jeg før har nevnt) de frommeste kristne, og på helligdagene unnlater de aldri å gå til messe. I kirken kneler de alltid når de ber, og det hender aldri at de mumler besvergelser, forbanner helgener eller nevner djeveles navn. Når en slektning dør, holder hustruene på mennenes begravelsesdag en stor sammenkomst for alle naboene, som etter skikk og evne kler seg i praktfulle og dyrebare klær. Den avdødes hustru kler seg i sin fineste og kjæreste stas, og serverer gjestene mens hun ofte minner dem på at de må være glade for den avdødes sjelefreds skyld. De overholder alltid fasten på de bestemte dager, og alle festdagene som kommer i løpet av året, helligholder de med kristelig fromhet.

Deres boliger er runde og laget av tre. De har bare en lysåpning midt oppe under takhvelvingen. Om vinteren er det så uutholdelig kaldt at de dekker åpningen med veldige fiskeskinn, som er tilberedt slik at de slipper igjennom mye lys. De bruker tykke ullklær fra London og andre steder, skinn bruker de lite eller ingenting av. For å venne barna til kulden og gjøre dem i stand til å tåle den bedre, tar de sine nyfødte når de er fire dager gamle og legger dem nakne under gluggen, fjerner fiskeskinnet, og lar snøen falle på dem. Hele vinteren, fra den 5. februar til den 14. mai, den tiden vi var der, snødde det nesten alltid. De barna som overlever barndommen, er så herdet og vant til kulden at de som voksne bryr seg lite eller ingenting om den. Tenk da på hvordan vi andre, som var dårlig kledd og ikke vant til å bo i et slikt strøk, skulle bære oss at. Men med Guds hjelp holdt vi ut alt.

http://historie.cappelen.no/historie1/kap13/kildeoppgaver/kildeoppgave.html?id=181