Författare Ämne: Uengasjerte arkeologer?  (läst 4253 gånger)

Utloggad Böck

  • Novis
  • Antal inlägg: 3
Uengasjerte arkeologer?
« skrivet: september 18, 2004, 17:13 »
Dette innlegget ble postet tidligere, men fjernet grunnet et brudd på vanlig nettikette (dumme meg). Lett omformulert versjon:

Jeg har i samtale med andre arkeologer oppfattet en viss skuffelse over at arkeologer flest ikke er så glad i å diskutere faget. Det kan stemme med mine egne erfaringer at mange arkeologer er forsiktige med å engasjere seg i diskusjoner. Jeg har mest erfaring med norske studenter på hovedfagsnivå (*). Det kan virke om som om mange har dårlig selvtillit og er redd for å avsløre sine kunnskapshull. Jeg har bl.a. opplevd at noen har blitt veldig såret og følt seg angrepet når jeg ville diskutere alternative tolkninger. Slike reaksjoner har jeg kun opplevd i arkeologimiljøet, så jeg tror ikke jeg er en ubehagelig debattant.

Er det virkelig så at arkeologer flest ikke liker å diskutere offentlig? Personlig synes jeg diskusjon er noe av morsomste jeg kan gjøre, både i og utenfor faget, privat eller offentlig.

Er det andre som har tilsvarende opplevelser? Er det noe med selve faget som gjør det vanskelig å ta en debatt (det er jo et svært omfattende fag, og lett å føle at man kan for lite), eller er det først og fremst noe med det norske hovedfagssystemet som knekker selvtilliten? Er det mangel på jobber som gjør at folk er forsiktig med å diskutere annet enn det de er eksperter på?

Jeg vil veldig gjerne høre andres synspunkter.

----
(*) Det norske hovedfaget er en 2-årig oppgave som skal være et selvstendig forskningsarbeide. Før hovedfag må man ha 1,5 år arkeologistudium (mellomfag) + minst 2 år støttefag + vitenskapsteori. Hovedfag er nødvendig for å få fast jobb som arkeolog. Ordningen blir nå erstattet av internasjonal bachelor-/mastergrad."[/i]

Utloggad Gorm

  • Administratör
  • Gode
  • Antal inlägg: 2 926
    • Arkeologiforum
Uengasjerte arkeologer?
« Svar #1 skrivet: september 19, 2004, 15:50 »
Med tanke på aktiviteten på både det här forumet samt på Arkeologilistan så verkar disksussionsviljan vara lika låg i Sverige också. Personligen så har jag lärt mig mycket genom att diskutera på nätet och har därigenom även lärt mig både argumentationsteknik och kritiskt tänkande. Dessutom är det ett bra sätt att testa sina hypoteser och teorier samt att knyta kontakter.

/Johan
: iarþ : sal : rifna : uk : ubhimin :

Utloggad hsu

  • Stammis
  • Antal inlägg: 297
    • http://www.henriksummanen.com
Uengasjerte arkeologer?
« Svar #2 skrivet: september 22, 2004, 10:43 »
Det finns tydligt någon sorts idé om att man inte ska förhäva sig som arkeolog, eller att man inte ska lämna iväg några resultat i förväg (om man är på forskningsnivå). Eftersom det är en liten värld kan det få konsekvenser som att man t ex inte kan gå vidare i sitt arbete, att man blir hindrad etc.

Jag tror också att många är rädda för att de ska kritiseras i sitt akademiska arbete - att andra ska påstå att de inte har vetenskaplig grund för sitt tänkande eller att de argumenterar felaktigt. Detta är ju ganska vanligt vad gäller skillnader i synsätt, bl a så brukar postmoderna arkeologer ofta beskyllas för ovetenskaplighet av processuella. Åt andra hållet finns en beskyllan för att vara förenklande och navelskådande.

Eftersom man som enskild arkeolog sällan kan ha koll på allt, eller alla fynd etc, så finns det alltid någon lokal eller fynd som talar mot den tes man presenterar - om man ger sig in i en diskussion är det sannolikt att någon kan gräva upp en sådan "motargumentation", och det vill man sannolikt inte höra - risken är ju att man satsat hela sin forskning på fel häst, eller på ett "lost case".

Därför är det nästan bara arkeologer med stort ego som vågar slå sig fram akademiskt med kontroversiella teser, i Sverige är Jimmy Strassburg och Martin Rundkvist två bra exempel, med diametralt motsatta åsikter.

/H

Utloggad Gorm

  • Administratör
  • Gode
  • Antal inlägg: 2 926
    • Arkeologiforum
Uengasjerte arkeologer?
« Svar #3 skrivet: september 22, 2004, 13:48 »
Att diskutera behöver inte per automatik innebära att man diskuterar sin egen forskning, kan förstå att man inte vill göra det offentligt. Att bli tillrättavisad har jag personligen inga problem med eftersom jag då lär mig något istället för att lulla runt lyckligt ovetande. :) Dessutom är diskussion på nätet ett aldeles utmärkt sätt att få möjlighet att "munhuggas" med personer som inte befinner sig i den omedelbara närheten.

Kan förstå att vissa är rädda för att bli tillrättavisade, men hur ska man annars lära sig något om man aldrig blir ifrågasatt??

Väl mött
Johan
: iarþ : sal : rifna : uk : ubhimin :